Orgelet       Domkirkens orgel er nå ferdig restaurert og ombygdAv Jan Ryde, Ryde & Berg Orgelbyggeri AS Fasaden, spillebordet og de bærende konstruksjonene i orgelet er nybygd, og er tilpasset kirkerommets arkitektur og akustiske forhold. Fasaden markerer sterkt det tidlige 1900-tallets formspråk, og avspeiler også orgelets klanglige stil.     I vår tid ­ når alt skal forandres i et forrykende tempo ­ er det viktig at vi stopper opp og reflekterer over hva de tidligere tidene/ epokene har bidratt med til vårt kulturelle mangfold. Orgelet i Domkirken er et viktig bidrag i diskusjonene rundt hva vi skal og bør bevare. Den stilistiske utfordringen og de konstruksjoner man fikk fram på tidlig 1900-tall, påvirket komponister og organister til å utvikle nye musikkstiler. Orgelbygg har alltid vært en søken etter det optimale. Det er svært viktig for forståelsen av den tidstypiske musikken at instrumenter fra den aktuelle tidsepoken bevares, restaureres og holdes ved like for ettertiden for å kunne gjengi musikken på en autentisk måte.   Dette orgelet er teknisk sett meget komplisert. Det har en konstruksjon der det er benyttet både mekanikk, pneumatikk og elektronikk. Frobenius-orgelet fra 1924 hadde en konstruksjon med mekanisk/pneumatisk overføring fra tangentene. I dag har vi i tillegg en elektronisk funksjon for en del koppelfunksjoner, og dessuten tallrike muligheter for å registrere orgelet ved hjelp av avansert datateknikk. Alle mekaniske/pneumatiske/elektroniske konstruksjoner/ funksjoner er nybygde, da de originale komponentene ikke var blitt bevart. Å forstå tidligere tiders tenkemåte er ikke alltid lett, men når orgelet rekonstrueres, er det stor sjanse for at man lettere kan forstå og tilnærme seg autensiteten. De valg vi har foretatt er basert på i størst mulig grad å ivareta de musikalske interessene. Vi har imidlertid også sterkt vektlagt tilgjengeligheten for vedlikehold og stemming. Vi tror at vi med det som nå er gjort i form av utforming, konstruksjoner og håndverk, har lykkes i å gjenskape og få frem noen av de vesentligste trekkene fra det tidlige 1900-talls Frobenius-orgler. Vi takker for oppdraget vi er blitt tildelt, og ønsker alle lykke til med instrumentet, og at det må bli til berikelse ved gudstjenester og konserter!     Et lite stykke orgelhistorieAv Domkantor Arne Rodvelt Olsen     Tønsberg domkirkes orgel ble opprinnelig bygget av det danske firmaet Th. Frobenius, og var ferdig i 1924. Det stod da samlet på galleriet, mot bakveggen, innebygget i orgelhus. Frobenius beholdt fasaden fra kirkens opprinnelige orgel, bygget av Eriksen & Svendsen i 1858. Initiativtager og pådriver for Frobenius-orgelet var Ferdinand Rojahn, som var kirkens organist i hele 40 år, fra 1887 til 1927. Prosjektet hadde to konsulenter: organist Abraham Hvidsten og ingeniør Olaf Platou. Rojahn deltok meget aktivt i prosessen, og det var faktisk han som førte selve byggekontrakten i pennen. Instrumentet vakte dengang betydelig oppsikt, idet det fremstod som landets største orgel ­ 6 år før Nidarosdomen og Oslo domkirke fikk sine store orgler fra henholdsvis firmaene Steinmeyer og Walcker. I 1939 ble kirkens interiør bygget om under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg. Bl.a. ble det flate taket erstattet med den nåværende hvelving, som gav vesentlig større takhøyde. Dermed virket den gamle orgelfasaden for lav, samtidig som instrumentet opptok adskillig gulvplass. Den trange oppstillingen av verkene gjorde tilgangen vanskelig ved stemming og vedlikeholdsarbeid. P.g.a. den tørre luften som fyringen medførte, fungerte orgelet stadig dårligere, og allerede så tidlig som utover i 1930-årene ble det klart at noe måtte gjøres. Planene skjøt ny fart etter krigen, og ombyggingen var gjennomført i 1955 - utført av det norske firmaet J.H. Jørgensen i nært samarbeid med domorganist Aage Myklegård, som tjenestegjorde i hele 46 år, fra 1927 til 1973. Ved ombyggingen fikk instrumentet ny oppstilling, med hovedverk og preluderverk mot sydveggen, det meste av pedalet mot vestveggen, og med svellverket og etpar pedalstemmer mot nordveggen. Dermed fikk man ryddet god plass til oppstilling av kor og musikere på galleriet. Vi som har hatt det faglige ansvaret for orgelprosjektet, har vurdert oppstillingen av 1955 som uheldig. I en så tørr akustikk gav den en utilsiktet stereofonisk virkning. Temperaturforskjellen mellom sydvegg og nordvegg er til tider meget stor - særlig på klare vinterdager. Dette medførte store stemmingsproblemer når verkene skulle koples sammen, hvilket de som oftest må forat orgelet skal klinge godt. En annen sak er at hovedverket, som bl.a. inneholder de kraftigste stemmene, stod uten ²hus² og klang rått og noe for sterkt. Vi har vurdert en nøyaktig tilbakeføring til den opprinnelige oppstilling. Men denne var jo heller ikke helt vellykket. Som allerede nevnt, medførte den problemer i forbindelse med stemming og vedlikehold. Og den store dybden i oppstillingen gjorde at de bakerste seksjoner fikk dårlig klangutstråling. Domkirkens orgelsak har nå fått den optimale løsning, både når det gjelder det klanglige såvel som plassforholdene på galleriet: en oppstilling mot vestveggen med bedre utnyttelse av bredden. På denne måten vil alle seksjoner få klinge fritt ut i rummet, samtidig som klangen vil blande seg på en langt bedre måte enn før. Og plassen for sangere og musikere vil ikke reduseres så drastisk som ved en historisk tilbakeføring. Litt mindre plass kan vi leve med, ettersom de større oppførelser nåtildags alltid skjer fra kirkens kor. Ved ombyggingen i 1955 ble orgelet gjort elektro-pneumatisk. Dette vil si at forbindelsen mellom tangenter og pipeventiler skjedde ved hjelp av elektromagneter og trykkluftreléer. Dette er et system som erfaringsmessig er funksjonsdyktig i noe mer eller mindre enn 40 år. Materialer og utførelse var av utmerket kvalitet både i 1924 og i 1955. Dette er grunnen til at instrumentet fremdeles var spillbart inntil demonteringen i februar 2007. Ikke desto mindre var det etterhvert belemret med så mange skavanker at det siden midten av 1990-tallet ikke ble holdt rene orgelkonserter i Domkirken. En slik situasjon kunne ikke bispedømmets hovedkirke leve med på ubestemt tid. På initiativ fra domkantor Andrew G. Wilder og meg oppnevnte menighetsrådet i 1995 en orgelkomite med henblikk på restaurering til bispedømmejubileet i 1998. Planene gikk da i retning av tilbakeføring av instrumentet til den opprinnelige plasseringen midt på galleriet. Den engelske konsulenten Ian Bell ble engasjert, og han leverte en grundig rapport og innhentet anbud fra 3 engelske firmaer. Grunnen til at vi henvendte oss til England, er at de der har en ubrutt tradisjon med å bygge orgler med elektropneumatisk spilletraktur. Men økonomien manglet, og tiden ble for knapp. Hadde dette lyktes, ville saken ha fått en helt annen løsning enn den nå har fått. Det var orgelbygger Ernst Junker som gav støtet til at saken ble tatt opp igjen. Han hadde tilsyn med orgelet gjennom en årrekke, og den 16. februar 2002 leverte han en rapport, hvor han bl.a. skriver: ²Det er på høy tid å arbeide seriøst med planer om fornyelse av orgelet. Ved Domkirken er det ansatt høyt kvalifiserte kantorer, som har ansvar for den musikalske aktiviteten i forbindelse med gudstjenestene. Domkirken har en sentral stilling innenfor bispedømmet, også i musikalsk henseende forventes utstråling og inspirasjon for kantorene utover i bispedømmet, til berikelse for menighetene. Her mangler et relevant verktøy! Når en rekke kirker i bispedømmet har fått nye, og relativt store orgler av fremragende kvalitet, så er det på høy tid, at det skjer noe med orgelsaken ved domkirken!² Junkers rapport gav støtet til at menighetsrådet og fellesrådet oppnevnte en orgelkomité den 8. oktober 2002. Som konsulent har komitéen knyttet til seg en av våre fremste kjennere av den nordiske orgeltradisjon fra romantikken, nemlig Hans Jacob Tronshaug. Anbudsinnbydelse ble sendt til 5 orgelfirmaer i mai 2003. De innkomne anbud ble behandlet i orgelkomitéen den påfølgende høst, og valget falt på det norske firmaet Ryde & Berg. Orgelet er kommet i "hus" igjen, og har fått en praktfull fasade, tegnet av arkitekt Ulf Oldæus. Stilen knytter an til første del av 1900-tallet, noe i retning av hvordan det kanskje kunne ha sett ut den gang om Frobenius hadde stått fritt og ikke skulle bygge bak den eksisterende fasaden fra 1858. Samtidig korresponderer den på en utmerket måte med Arnebergs interiør av 1939. Det elektro- pneumatiske overføringssystem er erstattet med Frobenius- orgelets opprinnelige: det mekanisk-pneumatiske. Dette er en ganske sjelden type overføring, som ble brukt i begynnelsen av 1900-tallet. Såvidt vi vet er det bare to andre orgler i Norge som fungerer slik, nemlig i Immanuelkirken i Halden og i Margarethakyrkan (den svenske kirken) i Oslo. Det har vært meget inspirerende og lærerikt å følge restaureringsprosessen, både ved besøk på orgelverkstedet og mens orgelet ble montert og intonert i kirken. Ryde & Berg har levert kunsthåndverk av første klasse, og orgelbyggeren selv er en stor klangkunstner, som har fått frem det aller beste i pipematerialet, slik at orgelet nå fremstår nærmest som forvandlet i klanglig henseende: alt er blitt mere karakterfullt, klarere, jevnere og mere avbalansert. I sin nye skikkelse vil instrumentet bli en stor inspirasjonskilde for Domkirkens gudstjenesteliv, korarbeid og konsertvirksomhet. Bl. a. vil det åpne seg helt nye muligheter når det gjelder orgelfestivaler og mesterkurser med deltagere fra inn- og utland. Domkantor Arne Rodvelt Olsen kom til Tønsberg fra Bodø domkirke i 1978. Orgelinnvielsen faller sammen med hans 30 års jubileum som domkantor i Tønsberg. Rodvelt Olsen fikk sin kirkemusikkutdannelse i Oslo og København fra 1968 til 1974. Det er i dag to fulle kantorstillinger i Domkirken. Arne Rodvelt Olsen er hovedansvarlig for orgelmusikken, og Runa Skramstad er korleder.